Da de pakket teltet og rullet inn soveposene sine om morgningen, visste de at dette var siste gang de skulle gjøre dette oppe på isen. Jentene pakket alt i én pulk hver, spente på seg skiene, og la i vei. Både Thea, Wenche og Trine hadde mye motivasjon da de startet å gå, og alle var bestemt på å gi absolutt alt. De kjørte på ski nedover store deler av brefallet, og i og med at det hadde vært så kaldt dagene før, var det lett å kjøre nedover. Alle var enige om at det var veldig spesielt å kjøre nedover, siden de etter hvert begynte å se flere og flere fjell foran dem. Dette syntes jentene var veldig vakkert, og det ga dem også litt ekstra motivasjon. Sola stekte som aldri før da de tok seg ned brefallet, så jentene tok seg ned i bare ullundertøy.
Da de endelig kom ned til det siste brefallet, og bare hadde omlag 60 meter igjen, måtte de bråstoppe. De ble nemlig møtt av store sprekker, som både var høye og dype. Jentene bestemte seg raskt for å ta av seg skiene og traske opp igjen. De syntes det var deilig å endelig kunne gå på beina igjen, etter mange dager på ski. Wenche gikk litt foran de andre for å prøve å finne en annen vei ned, og det klarte hun. Etter litt motgang, kjørte jentene videre ned brefallet, og til deres store overraskelse kunne de etter hvert se en slags grillhytte. Denne hytta lå oppe på en topp, og jentene beskriver den som veldig fin. Da de kom fram til denne hytta, som var låst, ringte de etter en båtmann som etter planen skulle hente dem. På grunn av at det var så mye is i vannet, kunne ikke denne båtmannen hente jentene, og de var derfor pent nødt til å gå den siste strekningen til Isortoq på ski.
De bestemte seg for å slå leir utenfor grillhytta, og fant planker rundt på området til å lage bål. Trine, Wenche og Thea la seg etter hvert ned i soveposene sine under åpen himmel og så på solnedgangen. Blant isbjørner og med nødraketten i hånda, sovnet jentene fredfullt. De mener denne natten var helt magisk, og dette var mye på grunn av de vakre omgivelsene.
I dag våknet jentene kvart på seks, og de våknet til et kraftig snøvær. Klokka sju hadde de skiene på og satte kursen mot Isortoq. Denne turen skulle opprinnelig ta to timer, men viste seg å ta tre. De hadde fått beskjed om å følge hundesledespor til Isortoq, og møtte få problemer på veien. Et problem som oppsto var da jentene kom til et sted hvor det plutselig gikk ganske så rett ned. Her måtte de styre litt for å komme seg ned, og det endte til slutt med at de akte seg nedover. Dette syntes de alle var en morsom og utfordrende opplevelse.
Etter hvert kom jentene endelig fram til den lille landsbyen Isortoq, og gleden var til å ta og føle på. De beskriver seg selv som veldig lykkelige. Det første de fikk høre da de kom fram, var at det var blitt observert mye isbjørn der de hadde sovet den siste dagen, og jentene synes naturlig nok at dette er ekkelt. Landsbyen de nå befinner seg i har bare 30 innbyggere, og består av bittesmå hus i mange forskjellige farger.
De befinner seg nå i et samfunnshus i Isortoq, som er et sted der folk fra ekspedisjoner kan oppholde seg. På ettermiddagen i dag tok jentene sin første dusj på mange dager, og de syntes det var fantastisk å få vasket håret. Jentene har også handlet mat, og er til og med bedt bort til en lokal familie i kveld. Dette gleder de seg veldig til. Nå er de derfor mette, rene og lykkelige.
Jentene regner med å bli flydd til flyplassen fra Isortoq på mandag, og gleder seg til å komme hjem.
Skrevet av Synne Alsgaard Wilhelmsen
